Text versions of the podcast episodes


If you'd rather want to read the podcast episodes, than to listen to them, there are text versions available.


05. Trioen fra den norske podcasten Institusjonen, forteller sine «komme ut-historier».

 

Image description: A picture of the person who is in the fifth episode

Camilla

17474733_10155060491055883_1292082640_n.jpg

Camilla tairi

Jeg kom ut sent, eller senere enn de fleste jeg kjenner.

 

Byen jeg kommer fra en by hvor janteloven står ekstremt sterkt, og kristendommen enda sterkere. Jeg kjente ingen homofile når jeg vokste opp, og tror jeg faktisk aldri per dags dato har sett et homofilt kjærestepar utenom mine egne venner holde hender i byen jeg kommer fra.

 

Med det som utgangspunkt vil dere kanskje forstå hvorfor jeg brukte så lang tid på å forstå meg på meg selv. Når jeg ser tilbake på ungdomsårene mine, så er det mange ting som burde ha fortalt meg at jeg var lesbisk. Men jeg var så i fornektelse. For meg kjentes det å være homofil ut som en slags dødsdom. Det var uaktuelt. Jeg tenkte aldri tanken på at jeg kunne være lesbisk. Jeg var bare sær, ble kanskje ikke forelsket og eller var muligens aseksuell. Jeg brukte mye tid på å google og det ledet meg ofte til det samme svaret, homo. Men det svaret var aldri det jeg ønsket. Og etter 2 år i et heterofilt forhold og 6 år med googling, startet jeg motvillig å undersøke det lesbiske miljøet i Norge. Tanken på å skulle være skeiv var en ting, men tanken på å skulle være sammen med en jente, og enda verre, være fysisk med henne.  Det kunne ikke være lesbisk jeg var. Jeg begynte å prate med en jente på gaysir, vi skrev brev sporadisk i mange måneder før vi ble enige om å møtes. Jeg kjente at jeg måtte avklare dette for meg selv en gang for alle.

 

Long story short, jeg ble forelsket, stormforelsket.


På den uken jeg var hos henne følte jeg alle verdens følelser og ble kraftig såret. Jeg satt alene på et hotellrom i hovedstaden og hadde fått hjertet mitt knust. Så jeg ringte mamma og gråt så mye at jeg ikke fikk puste. Hun ble redd, trodde noe alvorlig hadde skjedd, og det hadde det jo. Jeg hadde funnet ut at jeg var lesbisk, blitt forelsket for første gang og fått hjertet mitt knust på en uke. Så jeg sa ”mamma, jeg er forelsket.” og pauset. Og det er i en jente.


Mamma ble nærmest irritert, ikke fordi jeg var forelsket i en jente, men mer at jeg

Jeg var ”forelsket” i gutter på barneskolen, men etter barneskolen ble det liksom ikke noe mer. Det var helt fremmed for meg når venninner snakket om kjekke gutter, og jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke følte det samme som dem.


Jeg ble sammen med min bestekompis, en gutt, og vi var sammen ganske lenge., men jeg ble aldri forelsket og siden jeg på samme tidspunkt hadde begynt på antidepressiva, så skylte jeg på dem.

Image description: A picture of the person who is in the fifth episode

Martine

Martine Forsberg

Tipper jeg var rundt 10 år da det gikk en dokumentar på TV om et lesbisk par som dro til Danmark for å bli kunstig befruktet. To jenter som var sammen og fikk barn.


Slik jeg husker det hadde mamma sukket og ristet på hodet gjennom hele filmen. Så snudde hun seg og spurte lillesøsteren min og meg; ”men dere blir vel ikke forelsket i andre jenter?”. Det føltes som om hjertet mitt stoppet og jeg tenkte at nå ser hun hun rett gjennom meg. Vi ristet begge på hodet og så snakket vi ikke mer om det. Jeg fikk ikke sove på flere uker.

 

Jeg er ikke fra et religiøst hjem. Eller et veldig strengt hjem. Jeg spilte håndball, svømte og drev med jiu jitsu. I tenårene fikk jeg være ute så lenge jeg ville på kveldene, jeg smakte på alkohol i smug med vennene mine, og gjemte en pakke røyk i truseskuffen.

 

Da jeg var 16 år ble jeg så forelsket at jeg innså at jeg aldri hadde vært forelsket før. Jeg hadde hatt (gutte)kjærester, men var aldri så opptatt av å møte de, eller snakke med de. Men nå savnet jeg kjæresten min selv mens hun satt ved siden av meg og hjertet mitt banket da jeg fikk en SMS og hennes navn vistes på skjermen. Først fikk hun møte min bestevenn. Jeg sa ingenting på forhånd, bare tok henne med på en fest og holdt henne i hånden foran alle. Min bestevenn var så glad på mine vegne, og smilte og sa at ”hun hadde nok skjønt det”.

 

Overfor foreldrene mine var min nye kjæreste ”bare en venninne”. En skikkelig upopulær en, som de rynket på nesen hver gang jeg skulle treffe.


En dag sa mamma at hun tippet denne venninnen var lesbisk, og at hun nok hadde dårlig innflytelse på meg. For ”du er vel ikke lesbisk?” Hjertet stoppet, akkurat som da vi hadde sett dokumentarer for flere år siden. Denne gangen var jeg eldre, mer reflektert, og ikke minst mye mer motivert for å si noe, så jeg svarte at ”jo, jeg tror kanskje det”.

 

Jeg følte meg ikke som ”lesbisk”, for det var ikke et ord eller en betegnelse jeg kjente meg komfortabel med å identifiserte meg med. For meg var det eneste som hadde skjedd at jeg hadde blitt forelsket. Jeg hadde hele den ”klarer ikke slutte å smile”-greia gående, men foreldrene mine greide ikke å se forbi min nye kjærestes kjønn.

 

Vi var fra et ganske lite sted, og jeg jo var så ung, dette var vel bare en fase, hvordan kunne jeg være sikker, var jeg ikke redd for hva folk skulle si… Jeg prøvde å forklare at dette ikke var noe jeg tok lett på heller, jeg syns det var skikkelig vanskelig, jeg ville ikke være sånn, men det var sånn jeg var.


Vi kranglet hver eneste dag over en periode på flere måneder. En dag tenkte jeg at ”jaja, ikke alle har et forhold til foreldrene sine. Kanskje jeg er en av de som ikke har noe særlig kontakt med mamma og pappa”.


Men alle besteforeldrene mine sa at de var like glad i meg uansett, og det hjalp. Dessuten var jeg aldri hjemme, opptatt med venner og ny skole, jeg jobbet deltid og drev med kickboxing. I løpet av ca et år gikk det gradvis over og de begynte å like personen som var kjæresten min.

 

De var bekymret for meg, og det er noe jeg forstår og respekterer. Men jeg tror mamma og pappa innså at dette kun var en del av meg, at det ikke skulle gå over, og at det ikke endret hvem jeg er som person eller møte med andre.


Da min ungdomskjæresten og jeg gjorde det slutt forventet ikke foreldrene mine at min neste kjæreste skulle være en gutt. Og jeg har aldri etter det følt at de har hatt problemer med min legning. Snarere tvert imot er de opptatt av aksept og like rettigheter for homofile. Da jeg tok min nåværende samboer med hjem for første gang, behandlet de henne akkurat som de behandler min lillesøsters guttekjæreste.

Image description: A picture of the person who is in the fifth episode

Mathea

17409629_10155060491020883_1203285680_n.jpg

Mathea monclaire

Jeg husker min første forelskelse som om det var i går, jeg var syv år, hun var åtte, og første gangen hun lo så følte jeg det helt inn til hjertet. Hun luktet sjampo og tøymykner, og alt hun gjorde var så fint og viktig at jeg slukte hvert ord og hver bevegelse. Jeg visste ikke da at jeg var forelsket, jeg hadde bare en delt virkelighet I hodet som jeg ikke tenkte noe særlig over, jeg bare kjente at jeg ville være der hun var og alt annet rundt henne var ikke var så viktig.

 

Jeg vokste opp i en familie hvor det var en genuin aksept for å være den man er, og hvor det var en selvfølge å elske den man ville.

 

Jeg ble aldri presset inn kjønnsroller, og om jeg ville klatre i trær og fange insekter, I stedet for å leke med barbie så var det helt greit. Jeg var bare meg, og det var helt ok, og det er kanskje derfor jeg blir trist når jeg tenker på alle rundene jeg har gått vill I meg selv og følt at verden var for kompleks for hodet mitt. Jeg har alltid vært ærlig om at jeg er en åpen sjel, likevel var det jeg som ikke skjønte at jeg var lesbisk.

 

Min første kjærlighetssorg ødela en del av meg, som tok flere år å lime sammen igjen. Det var bare det at jeg forsto ikke at jeg var forelsket, selv om kjente hjertet mitt svi utenfor kroppen og følte meg svart og hul på innsiden. Det var smerte som var vanskelig å bearbeide for i teorien var vi to venner som vokste fra hverandre, men for meg var det evigheten og meningen med alt, og en avstumpet følelse som gjorde meg blind. Jeg følte meg halv, men jeg greide ikke sette ord på det.

 

Jeg husker hun gråt en dag, ikke hvorfor eller hva som hadde skjedd, jeg bare husker jeg tenkte at det var et perfekt øyeblikk som skulle vart for alltid. At jeg ville forevige universet i øynene hennes som var vakrere enn vanlig fordi de var så mørke og klare, og jeg husker desperasjonen i blikket hennes og at jeg følte at hun trengte meg. Og hun gjorde kanskje det, som en venninne, og det gjør fortsatt litt vondt i dag å tenke på at for henne var jeg kun en venn. For meg var hun altoppslukende og livsfarlig, og hjertet mitt forble knust I flere år, men jeg skjønte det ikke- at jeg var forelsket- fordi hun hadde jo langt hår, og det hadde jeg også, og vi var jo bare bestevenner. Jeg var fanget av illusjonen om stereotypisk lesbisk forelskelse. Maskulin, butch og Anja Edin, fordi jeg var jo ikke sånn, og da var det ikke ekte.

 

Jeg var 22 år og bodde med en gutt da det for alvor eskalerte. Han var kjæresten min, men I praksis var vi bestevenner og jeg fikk mer og mer dårlig samvittighet fordi alle fortjener å bli forgudet av den de er med, spesielt seksuelt. Jeg hadde hundre grunner til at jeg ikke ville være intim, og etterhvert vokste problemet seg så stort at vi måtte prate om det. Jeg hadde som alltid vært ærlig om at jeg ikke ønsket å definere meg selv, men også understreket at jeg aldri kunne falt for en jente, fordi det var bare spennende og nytt, og ingenting å tenke på. Men det kunne ikke fortsette, han ville vite og jeg måtte igjen gå inn i meg selv.

 

Dagen som forandret alt var da han ved en feil leste en melding hvor jeg skrev at jeg trodde jeg var lesbisk. Det var egentlig noe jeg hadde skrevet på tull til en venn, fordi vi hadde snakket om hvorfor jeg var som jeg var og prøvd å finne en løsning på ting. Jeg var I bursdag da han ringte, men jeg så likevel ansiktet hans for meg og jeg kjente hjertet knuse da stemmen hans sprakk.

 

Det verste var at jeg ikke følte meg sikker en gang, fordi jeg følte meg lik som jeg alltid hadde gjort, og det var ingenting som egentlig vippet meg over eller avgjorde det hele, det bare kom I meg som en bølge, og da han spurte så sa jeg ja. Fordi det føltes feil å si nei. Fordi jeg begynte å tvile.

 

Jeg dro ut alene helgen etter. Til det eneste stedet for jenter som liker jenter, og jeg var så kvalm og nervøs at jeg bare husker deler av det den dag I dag. Jeg hadde aldri trodd at det største vendepunktet I livet skulle skje I en trapp på vei ned til et utested. Men sånn ble det, og for første gang blir jeg tom for ord som kan beskrive det som skjedde I kroppen min. Det var så spesielt og vakkert, og en hjerteskjærende vekkelse fordi alt falt på plass I løpet av sekunder, og jeg visste at ingenting kom til å bli det samme igjen.

 

Den første kvelden føltes som et liv, og det var så rart, fordi det føltes som alle knuter hadde blitt til løsninger og det var som arkene hadde blitt blanke og klare for en ny start. Men hjemme satt en gutt og håpet at jeg skulle fortelle at jeg hadde tatt feil, at det kun var en ugjort greie som ikke var noe, og at det var oss to og fortsette på hverdagen. Men så kysset hun meg før hun gikk inn I taxien. Og det slo meg. At det var annerledes nå, jeg var ny og hel, og jeg følte meg håpløs I mellom to liv, og jeg ante ikke hvor veien skulle gå fra det ene til det andre. Men en dag så var jeg der. Og da jeg sa det til mamma ble hun glad fordi det var jo bare fint, og helt normalt. Og det var det. Og for første gang følte jeg meg fri, og ikke fanget i mitt eget hode.

 

17. About the online transmasculine community - Emil Sollerman

Image description: A picture of the person who are in the seventeenth episode

Emil Sollerman

 
24252197_823184574520056_903515209_n.jpg
 
 

Hello and welcome! You are listening to Pridepodden, and my name is Emil Sollerman, your host, I suppose, for this episode.

 

In this episode, I’m going to be talking about the online trans community- or more specifically the online transmasculine community.

 

For those who don’t know, the term transmasculine refers to anyone who was assigned female at birth, but has a more masculine gender identity. I like this term because it includes both binary trans men and masculine-leaning nonbinary people.

 

You may wonder why I’m focusing only on the transmasculine community? Well, simply because that’s the community I personally have the most experience with.

 

And, just so you know, I do know Swedish, but I’m gonna be speaking English here for the sake of accessibility.

 

Anyway, as I said, my name is Emil. My pronouns are he/him/his. I’m 22 years old, I live in Stockholm with my partner Kristian, and we have two cats. I consider myself an amateur singer-songwriter and poet. I am a transmasculine person, you could say I’m nonbinary, but my favorite word to describe my gender and sexuality is “queer”.

 

I’m also very active online, particularly on YouTube. I am a member of a collaborative channel called FTMtranstastic, and I also have my own channel. FTMtranstastic is a channel where different transmasculine people post videos on different days about a weekly topic that, for the most part, has to do with being transgender. We aim to educate and to provide support for our community. On my own channel I do everything between talk about my life, my transition, spirituality, and upload original songs and covers.

 

There is a big community of transmasculine people online. It’s a community that has come to be a huge help for a lot of people, myself included.

 

During this relatively short time that you’ll be listening to me here, I’m going to be talking about how the community helped me and how it helps other people, pros and cons of being an openly trans person online.

 

Now, there are a variety of different ways a person can contribute to the online trans community.

 

You can vlog or make educational videos. YouTube has a huge transmasculine community and many people document their entire transitions in their videos. YouTube is also a platform where many more political discussions occur - something that could be referred to as online activism.

 

There’s also blogging. Tumblr, Wordpress and Instagram are often used for that. Tumblr, Instagram and also Twitter are also known for being places where political discussions take place, just like YouTube.

 

Photography is another way to contribute. Instagram and Tumblr are great for that.

 

There are also a lot of Facebook pages where people ask questions, share information, and discuss things, even very private things like bottom surgery, in order to help others.

 

My interpretation of the online transmasculine community is that

it’s a support system, a thick textbook of information, and a place to be social and find friends. It’s a way for people to discover trans narratives that aren’t represented in mainstream media. It’s where we find our education about ourselves, where we can complain about when our relatives misgender us and find comfort, where we get tips on how to deal with dysphoria, what packers and binders are the best, and a lot of other things that can be so important, even vital, to us.

 

Since very young, I knew how to know if I’m gay or bi. If I realized I was attracted to or falling in love with someone of the same gender as me, that would mean I was not straight. But no one ever told me how to know if I’m transgender. That’s why it took me so long to realize. I didn’t know until I was 19. That’s pretty early, but looking back now I feel like if I’d had education about what trans people were in the same way that I’d had education about what it meant to be gay or bi, then I would have known a lot earlier. And parts of my life would have been a great deal easier. The online community was the only reason I was able to do so much research, to hear so many people’s experiences with dysphoria, and what led them to know that they were trans.

 

I started watching YouTube videos about trans people talking about their feelings about dysphoria, their gender identity and stuff like that, and I slowly realized that this was how I also felt, and had felt all my life. I’d just never had the words or concepts in my mind to pinpoint what the issue was. Being trans became demystified for me, and transitioning didn’t seem as scary, just because I finally got to see what it was really about.

 

The online trans community is a great place to find information like this. Information about surgeries, different surgeons, how to get hormone replacement therapy, tips on how to come out, and a whole lot more, there’s so much. People who may be clueless as to what to do can turn to the online community for advice.

 

It’s also a place to find other trans people for support and for friendship. I’ve made many friends through the online community. I even met my partner through it.

 

There are many trans people who feel that they have no one to confide in or ask for advice from, because they don’t know any trans people where they live. It may be unsafe for some people to go to their local LGBT+ events to meet people. Or they may not have local LGBT+ events. And we all know that sometimes you just need to talk to someone who has gone through the same thing as you - someone who really understands. It can be so important to our mental health to have that. The online community can give that to people.

 

But as you probably understand, being an openly trans person online unfortunately isn’t exactly all fun and games.

 

People you haven’t come out to can find you. It’s harder if you don’t use your real name, but still possible, and can lead to uncomfortable and sometimes even unsafe situations. In some cases this can endanger your work situation; such as, you may be fired if your employer finds out you’re trans.

 

People finding you online can also lead to bullying, or increase bullying you’re already subjected to. And since many platforms allow people to be anonymous when messaging people, online bullying is an even bigger risk. Bullying can even come from within the trans community, so it’s not always coming from a transphobic cis person.

 

And - if you have a large audience online, you may increase the risk of being subjected to a hate crime.

 

We also have an issue in the community that one type of person tends to be the most popular and seen; white, skinny, conventionally attractive, binary, wants to medically transition. That’s the most common type of trans person you’ll see that has a big audience online. Of course, this isn’t just a problem in the transmasculine community - it’s a problem in mainstream media too, and in society at large. But nevertheless, it’s an issue we should deal with.

 

I think we need to share, spread and interact with content by people with more varying backgrounds, appearances, experiences and narratives, to give them a better chance at becoming more visible, so that the people who get popular enough to be noticed by mainstream, cisgender audiences and media aren’t all the same. And of course, so that our intra-community discussions become more intersectional. Because that’s really important.

 

Now, I can’t talk about the cons of being trans online without mentioning the guidelines that some platforms have. This is a really long discussion on its own, so I’m gonna be brief. One example is that if the rules of a platform say you can’t post pictures of female nipples - which in my opinion is misogynistic and shitty, but anyway - what if you are a trans man who hasn’t had top surgery? If cis men can post pictures of their nipples, but your picture gets deleted, isn’t that kinda transphobic? I’d argue that it is. I think it’s super shitty that trans people, nonbinary people and women don’t get to exist in their bodies under the same conditions as cis men do. This is just one example of many of how trans people can be... you could say censored on some platforms. And moving to other, freer platforms, while possible, isn’t that easy, because it’s on the mainstream platforms that you’ll reach out to and educate the largest amount of people.

 

But in spite of these negatives, there are also some really great things about the online community, and they are just as worthy of mentioning!

 

First off, this is accessible activism! You can participate in changing the world and helping people, as well as educating yourself, on your own terms. Some people can’t go to demonstrations or do volunteer work and stuff like that for various reasons. You may be living in a remote area, you may encounter accessibility issues in the physical LGBT+ spaces near you, you might have mental health problems like anxiety, you might be neurodivergent, or have physical conditions or health problems, or just not have time to leave home because you have kids, and so on and so on.

 

Another good thing is that being visible can help people, both through educating cis people and through showing other trans people that there’s someone out there like them. It’s a comfort for many - especially young - trans people to be able to turn on a video of another trans person and feel less alone when they’re cooped up in their room with tons of dysphoria, or to be able to look at someone’s transition pictures on Instagram and feel hopeful about their own future.

 

And last but not least, the online community is a wonderful place for people who do activism through art, such as photography, poetry or music.

 

And that has been me presenting to you a quick overview of the online transmasculine community, and what it means to us, and the good and the bad things we face.

 

If you are interested in learning more about the online trans community, I suggest just checking it out. Open your favorite type of social media, check some trans-related tags and just get started!

 

If you want to check out FTMtranstastic, which I strongly recommend, go to youtube.com/ftmtranstastic. If you want to check out my personal channel, go to youtube.com/emilsollerman.

 

Thank you so much for listening to me, and have a wonderful day! Peace!

 


Founder & publisher - Sara Aus

All rights reserved